En verden jeg har holdt skjult, fram til nå

Mamma fortalte meg at jeg ikke burde skrive, for det kommer jeg ikke til å tjene nok penger på å gjøre. Så det er iallfall bortkastet tid! Dans var også noe ingen andre gjorde, så det var bare tull. Jeg var ung, men ikke så ung at hennes ord ikke festet seg. Det gjorde de, som superlim. Vår respons til et ivrig barnehjerte som deler sin verden med oss kan veie mer enn vi tror. 

 

Akkurat nå i skrivende stund er jeg 29 år og på siste året i min første livssyklus. I følge numerologi starter vi en ny syklus i våre liv etter at vi har blitt 29 år. Så det sies at livet alltids finner en elle flere måter å skape kaos i det vi har undertrykt i alle disse årene opptil 29 års alderen. Som oftest er vi ikke selv klar over hvilken bagasje vi har valgt å bære med oss fra diverse situasjoner og opplevelser som har formet hvordan vår underbevissthet styrer våre valg, tro, tanker og følelser. Jeg har mange bokser som jeg har lagt lokk på i forsøk på å glemme det som den gang var, da uten forståelse for hvordan undertrykkelse av diverse kan være med på å forme livet mitt i senere tid. Slik har det vært, og i dag er dagen da jeg tar tak i en av de tyngste boksene, løfter av lokket å starter sorteringen av dritten som var gjemt bort inni der. Enkelt? Nei. Verd det? Så absolutt. 

 

Våre vakre foreldre

Mine foreldre som dine foreldre har mest sannsynlig gjort sitt aller beste i oppdragelsen av deg og meg, og det er ofte slik at vi ikke kan gi mer enn det vi har mottatt selv i våre liv. Så når avstanden blir stor mellom barnets behov og foreldrenes evne til å forstå er ikke veien alltid like enkel å gå, sammen. Slik har det vært for meg. Klager jeg på min oppvekst? Absolutt ikke, jeg har hatt det bedre enn så mange andre barn, og mine foreldre er fantastiske mennesker! Men alt som foregikk var ikke like rosenrødt som utenforstående øyne fikk inntrykk av. Jeg har tidligere skrevet om hvordan forventningspress og skam (rundt det som egentlig foregikk) var noe jeg lærte tidlig i heimen, nå skal jeg la det kapittelet ligge å heller gi deg et innblikk i en verden jeg har holdt skjult, fram til nå… 

 

Jeg har ikke turt å uttrykke dette før. Jeg har sortert mine ord med ytterst forsiktighet når jeg har blitt spurt om tema du snart skal få vite om. For jeg ville ikke at noen skulle vite at jeg egentlig ønsket å gjøre noe jeg hadde blitt fortalt ikke var for meg. Ja, det var den gang da mamma sa at det bare var tull for meg å fortsette å skrive. Eller den gang da jeg ville starte med dans og ble møtt med en hånlig latter og spørsmål, om hvorfor da?! Akkurat nå tenker du kanskje… hva så? Dette er da en bagatell i forhold til så mye annet i denne verden. Tjaa, alt er relativt tenker jeg. Men en ting er iallfall sikkert: vår respons til et ivrig barnehjerte som deler sin verden med oss kan veie mer enn vi tror. 

 

 

En liten jævel med navn Tvil

Med årene har jeg lært at jeg er over gjennomsnittet sensitiv overfor mine omgivelser og andre menneskers respons til meg. Noe som har ført med seg mye bagasje å fylle boksene under senga mi med. Men når det er sagt, ser jeg nå hvor vanvittig sterk jeg har blitt etter så mange år med usikkerhet og et stort bekreftelses behov som egentlig aldri ble møtt. Den gang da ønsket jeg en bekreftelse på at min entusiasme og interesse var blitt til for god grunn. Hvis jeg derimot ble møtt med avvisning gjenspeilet det min allerede etablerte usikkerhet, og derav ga meg god grunn til å velge bort veien framfor meg. En av veiene som sto for valg var kreativt uttrykk: skive, dans, sang og skuespill. Bekreftelsen jeg ville ha kom aldri. Så hva gjorde jeg den gang da? Jeg ga liv til en liten parasitt som heter Frykt og en annen liten jævel med navn Tvil, og de to fikk hver sin hedersplass i en av eskene jeg satte lokk på å gjemte bort. Hadde det bare vært så vell at jeg aldri hørte noe mer fra de to, men slik ble det ikke.

 

Frykt – for å prøve, fordi jeg manglet tro på at jeg kom til å lykkes. 

Tvil – på mine egne evner og egenskaper, fordi det jeg gjorde den gang da var aldri godt nok. 

 

Begge to har vært i førersetet så snart jeg har kommet innom tanken på å virkelig satse på det som “lille Stiina” den gang var så veldig begeistret for. Så nå folkens, nå er tiden inne for å gi litt mer faen! Jeg skal gå for det jeg allerede den gang følte var riktig, men aldri før har gitt meg selv en sjanse til å virkelig finne ut av. I en alder av 29 år skal jeg starte å studere Performing Arts å lære mer om faget (or the craft as they say) som jeg alltid i all hemmelighet har vært interessert i. Også skal jeg skrive en bok, eller to. Jeg har tittel og en ide om innhold og tema. Boken skal skrives med en intensjon om nytteverdi for både deg og meg. Så sånn er det, nå er det sagt! Så får vi se hvor det bærer hen. Men en ting er sikkert, om jeg ikke følger hjerte ♥ mitt denne gangen kommer jeg til å angre for resten av livet. Så nå er tiden inne for å gi plass til mer mot og mindre frykt. Jeg er klar for å følge veien dit godfølelsen leder meg hen…

 

Så hvorfor deler jeg dette med deg? 

Først og fremst ønsker jeg å dele min erfaring som et eksempel for andre som kan kjenne seg igjen på en eller annen måte. Så kanskje viktigst av alt, er dette et eksempel på hvor viktig det er å ikke fordømme et barns ærlige interesse, lidenskap og entusiasme for noe – til tross for at det er utenfor vår egen interesse eller komfortsone. Og det gjelder ikke bare foreldre, men alle oss som er så heldige å være en del av et barns oppvekst. 

 

Om vi alle forsøker vårt beste på å dele det vi forstår og samtidig være mer åpen til det vi enda ikke har lært, så tror jeg vi alle kommer en lang vei »»

 

 

Comment 1

  1. Kjetil Dreyer March 26, 2019

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.